Handicapet ful

Maveondet har spredd seg til leggene. Da jeg hoppet ned fra pinnen, kunne jeg ikke lenger stå som en skikkelig ful, men knakk sammen og holdt på å gå på trynet i nøttepinnen. Før Flossa skulle gå på Aetat fredag morgen, gjorde jeg henne oppmerksom på at jeg var blitt handicapet. Jeg har lest om maveonder som sprer seg til beina - noen ganger også til hodet - men ikke at man blir direkte bevegelseshemmet så fort. Flossas store fjes hang foran østveggen på buret mitt. Hun så ut som en lekk heliumballong. Jeg slo med fjærstasen og demonstrerte at jeg ikke kunne gå og forlangte en egen handicapheis opp til fulebassenget på avsatsen. Hun stirret dumt på meg. Det ville ødelegge estetikken, sa hun. Estetikken! Buret er råttent som en brødrister, vippen gammeldags, bassenget holder faen ikke mer enn fjorten grader og så snakker hun om estetikk. Jeg tåler henne ikke. Jeg slapp en svær klatt og forlangte handicapheis straks. Det koster, sa hun. Og jeg er arbeidsledig. Arbeidsledig! Som om dèt er noen unnskyldning. Hun gidder ikke jobbe. Det er sannheten. Hun ligger i sengen hele dagen og småfiser og leser Kvinner og Klær. Finnes det en interesseforening for bevegelseshemmede kanarifuler? I `ll join you, suckers.